31. juli 2016

Nachspiel på sykkelsetet

8 nye kommuner, 8 timer, 8 stopp.
16,6 mil. Det er en etappe som begynner å nærme seg lang også for Richie the Cat, han er tross alt også glad i livsnytelsen etter en sykkeløkt. Og da kan man ikke være dødssliten eller måtte legge seg under dyna straks man er framme. Eller være full av vondter og kjøttsår og melkesyre og verkende lemmer.
Likevel. Et nachspiel skulle det bli. Ja, så menn. En solo-langtur som markerte den definitive avslutningen på årets sykkelblogg. Som forespeilet i epilogen. En sykkel-sluttstrek (det var et nytt ord!) etter de fantastiske dagene oppe i Troms skulle settes. Nye planer om nye horisonter skulle for alvor kunne få boltre seg i hodet.
Som sagt, så gjort.

Lufta er for alle, sa vi nesevise i barndommen, når vi ikke ville flytte oss.
Veien er for alle, tenkte the Cat kjekt, og ble enig med seg selv om at det var tid for å utfordre trafikk-kulturen og legge nye mil til en sterkt sommertrafikkert E6.
En skikkelig trønderflirt la han dertil opp til, men den endte dessverre litt for fort, da det offentlige kollektivtilbudet var lite fleksibelt når det gjaldt å frakte den ferdigsyklede tilbake til utgangspunktet.
Men før det fikk den glade veifarende besøkt både Oppdal, Rennebu, Midtre Gauldal, Melhus, Klæbu, Skaun, Malvik…og selvsagt Trondheim. Alt i løpet av en dag og på to hjul. Uten motor.

Det begynte på Oppdal i 10 tida, etter bussbefordring fra et visst sted utpå Nordmøre.
Min følgesvenn når jeg vil ha litt fart på sakene, heter herr Author. Han er ikke bare utrolig kjekk å se på, han er også et utsøkt stykke tsjekkisk håndverk, og slekta hans er svært sjelden å få øye på i Norge. Vi tok oss en tur, vi to. (se bilder)
Det endte i et solfylt Trondheim etter litt sikk-sakk kjøring mot slutten, her skulle så visst ingen nærliggende kommuner slippe unna.
Deler av ruta er godt kjent for de som har syklet Styrkeprøven.
Nå skulle jeg motsatt vei. Samme veien som da jeg som 16-åring sykla Oslo-Trondheim på en to-girs damesykkel med små hjul. (Jammen tar det lang tid å bli kurert, gitt)


Alle som har syklet på de trakter (E6 mellom Oppdal og Melhus), vet at når du skal gjøre strekningen sør-nord, byr det på få utfordringer. Det er lite stigninger, og når man ankommer Berkåk, kommunesenteret i Rennebu kommune, burde man kunne smile litt over Soknedal som snart venter.
Jeg stoppet på Berkåk for litt drikkepåfyll på bensinstasjonen, og ble adressert av en voksen amerikansk dame med kart i hånda, som hadde steget ut av turistbussen som sto parkert.
-Excuse me, is this Bear-cock, spurte hun, uten å skjønne hvor morsom hun var.
-Sure is, smilte jeg, og var i enda bedre humør før Soknedal, der man virkelig kan få god vind i seilene nedover.
For dagen blåste imidlertid vinden friskt oppover dalen, mens trailerne og bobilene og campingvognene dundret forbi i begge retninger. Det var med andre ord lite bonus å hente.
Da jeg var vel framme på Støren, var imidlertid trafikkproblemet løst. Herfra går det mer eller mindre sammenhengende sykkelvei til Melhus, der jeg skulle ta av. (Riktignok snirkler den seg litt hit og dit rundt E6’en)

«Et lite Wienerbrød fra Størens bageri» sang de om, i den urgamle klassikeren Bør Børson. En kjent og kjær sang for den eldre garde. Jeg var veldig klar. Men jeg fant ikke annet enn en lokal innvåner som pekte på et hus som solgte dyrefõr, og ristet trist på hodet. Ja, ja. Tidene endres. Melhus neste.

Etter en stopp på Melhus bar det godt oppover i lia, forbi bygda Rødde, som så ut til å bestå av 4 hus rundt et veikryss, men som likevel har hatt fotball-lag nok til å spille på nivå 3 (mot selveste Hamarkameratene, gitt. Høhø).
Klæbu ventet. Men det gjorde også regnbygen som verken Yr eller Storm hadde sagt skulle komme. Det ble derfor en relativt kort sveip innom kommunen, for her gjaldt det å rett og slett sykle seg unna regnet med alt remmer og tøy kunne holde, for å dra inn hestespråket.
The Cat var overhodet ikke i modus for å bli klissvåt.

På vei mot Orkanger finner vi Skaun, som var neste post, og på nytt kom en skikkelig skur som truet med å gjøre livet vått, og på nytt greide jeg å mer eller mindre sykle fra bygen.
Ettermiddagen ség på, og det var på tide å nærme seg bartebyen for alvor. Bakken opp mot Heimdal er dryg, men ikke bratt, og siste avstikker var Malvik kommune, som ligger retning Værnes (flyplassen), altså på vei nord(øst)over og ut av byen. Nå er det ikke hver dag jeg krysser Trondheim på sykkel, så det gikk litt vel mye tid med på å sjekke mobilkartet for å finne den beste og minst trafikkerte løsningen.

I tillegg ble jeg dessverre også påminnet at livet ikke alltid er like fint for alle, da jeg krysset Nidelva på en bru mellom Hallset og Sluppen, for de som er lokalkjent. Der satt altså den peneste, unge jenta oppå brurekkverket, med bena på utsiden, og stirret mørkt og stivt ned i den livlige elva 10 meter under seg. Det var liten tvil om hva hun hadde i tankene. Best som jeg var der, dukket imidlertid to politibiler opp, så noen må allerede ha varslet dem. Jeg håper de greide å få jenta på bedre tanker.
    
Turen ut til Malvik ble kortere enn planlagt på grunn av all kartlesing og annen action, Dermed nådde jeg ikke helt til Vikhammer, men fikk i hvert fall krysset av for kommunebesøket (og tatt bilde selvsagt).
Plutselig var det bare sjarmøretappen inn til Trondheim sentrum som gjenstod, før bussen skulle få ta meg tilbake til basen i Kristiansund.

Noen har hvisket meg i øret at en av de egentlige grunnene til at jeg søkte mot Trondheim, var å besøke Meny-butikken i shoppingsenteret på Solsiden, av noen omtalt som Trondheims svar på Aker brygge.
Hva i all verden the Cat har i en matbutikk i Trondheim å gjøre? Vel, denne Meny’en er i følge ryktene den eneste butikken i Norge der de selger ølet «Solsiden» fra Stjørdalsbryggeriet.
I seg selv eksotisk nok for en som ikke bare er glad i rødvin og sjokolade, men som også er for ølhund å regne. Jeg måtte jo innom og sikre meg et eksemplar?


Sjalabais, og takk for i år!


Klar for tur!

Herr Author nyter en vakker stopp langs E6

Motivet ved Ulsberg er som tatt ut av maleri fra nasjonalromantikken.

Berkåk. Også kjent som Bear cock

En gang i tiden ærverdige Størens bageri

På Støren beitet sauene midt i sentrum.

Sikkert knallharde på kollekten. Valgte å kjøre en annen vei.

Et par utilsiktede kilometere på grusvei for å komme raskest fra Rødde til Klett 

Kamp på Lerkendal senere på kvelden Vi nøyde oss med en smugkikk.

Livet på Solsiden i Trondheim..

Nidelven- en perle i sommersol.

3. juli 2016

Epilog

Sommeren har mange dager. Heldigvis. Selv om de ALLTID går altfor fort. Det gjelder å fylle dem med en blanding av meningsfull aktivitet, og kanskje en like god dose "bare være til".

Ferietid er for mange tid for å søke ro, og prøve å hente seg inn, å lade batteriene, som det så fint heter. Det er også tid for å søke nye opplevelser, kanskje treffe nye mennesker, pleie kjærlighet og vennskap, hva som helst som kan gi påfyll til livets minnebank.

Jeg tror jeg har funnet én av nøklene som gir en mulighet til å kombinere alt sammen.
Sykkellivet kan by på mange fasetter. Noen tror kanskje det er lange, slitsomme dager som nærmest aldri tar slutt når man må sitte og tråkke på et sykkelsete i time etter time. Så feil kan man ta.
Å være en ukes tid på sykkeltur betyr intense dager. Så intense, at det du opplevde i forigårds virker som en evighet siden. Selv om de er spikret fast i hukommelsen mye sterkere enn de aller, aller fleste hverdager kan greie å matche.


I år har Richie the Cat valgt den sørlige og midtre delen av Troms fylke, og syklet gjennom 17 kommuner på seks dager. Det har vært en fantastisk tur, noe jeg håper bildene har kunnet formidle. Nok en gang har planen fungert prikkfritt. For det var en plan, en klar plan. Sykling på måfå, der det meste er overlatt til tilfeldighetene, kan sikkert ha sin sjarm, om man har et helt liv å ta av. Ellers ikke. De fleste av oss har hensyn å ta, frister å rekke, feriedager å fordele. Da er det lurt med litt planlegging.

Selvsagt er det litt slit å sykle i mange timer. Paradoksalt nok, kanskje, men sånn må det faktisk være for at det skal gi mening.
Det er noe med kontrasten til livsnytelsen som følger når man kommer fram dit man skal, som fascinerer. Du har hele spennet i løpet av EN dag. Og i tillegg kjenner du deg sannsynligvis sterkere og sterkere for hver dag, om du bare unngår den berømmelige "kjelleren".

Jeg skulle ønske enda flere fant veien ut i livet på sykkelsetet. Det fantastiske landet vårt venter.
På sykkeltur har du muligheten til, når du slår det sammen, å kjenne mer på kroppen, oppleve flere følelser, og ta inn flere inntrykk, over større distanse, enn kanskje på noen annen måte. Du er i naturen, i været, i mellomrommet fra start til stopp, i stadig nye omgivelser. Og om du vil, tas du til stadig nye steder, og kan sanse alt på veien dit på en helt annen måte enn en vanlig reisende gjør.

Er det rart jeg er begeistret?
Vil du prøve sykkellivet på landeveien, og samtidig nå ditt mål uten for store avvik, er det etter min mening veldig viktig med god planlegging. Vit akkurat hvor langt du skal hver dag, eller i hvert fall sånn omtrent. Vit hvor du skal sove.
Og enda viktigere: Ikke legg opp til monsteretapper på 16-17 mil.
Det er dømt til å mislykkes, med mindre du elsker 10-11 timers dager på sykkelen, for pauser må man som kjent ha. Og er du alenesyklist i tillegg, er det ikke akkurat noe drahjelp å få.
I tillegg finnes det en ikke ubetydelig komponent du ikke har herredømme over, nemlig været. Været "bestemmer" faktisk litt over deg i lengden, når du skal være lenge på tur. Skal du være på tur mer enn en uke, bør du absolutt ha slingringsmonn og mulighet til å legge inn noen ekstra hviledager. Om enn bare fordi været har vært slem mot deg. I tillegg kan du ryke på belastningsskader og sykkelkollaps. Ting skjer. Det er bare vi som har vært heldige. 


Sykkelferie skal altså være "slow holiday", selv om det kan "gå for seg", og du i forhold til f.eks jogging eller vandring, forflytter deg over store avstander. Det skal være en perfekt miks der du virkelig føler du bruker kroppen, og samtidig kan rekke en solid dose livsnytelse.


Jeg har alltid sagt at "alle" kan reise på langtur med sykkelen. Men det er ikke å fornekte at selve opplevelsen blir bedre om du er i noenlunde form. Hverdagsrøyking for eksempel, har jeg skjønt ikke er helt kompatibelt med god form. Det gjelder i hvert fall for de aller fleste.
Derfor er det best å finne en balanse mellom synd og fornuft, her som ellers i livet.
Og rødvin og sjokolade skal du selvsagt aldri slutte å unne deg. 


Noen vil nok synes det er kjipt å lese at det virkelig ikke var NOE som gikk til helvxxx, ikke denne gangen heller. Litt skadefryd er som kjent en av menneskesinnets følgesvenner.
Vel, vi sto han av, som de sier i nord. Én gang går noe sikkert galt, men altså ikke i år. Vi takker god planlegging, litt grei form, gode sykler, gode (les fornuftige) etappelengder, litt stålvilje og - ikke minst - godt selskap. Og summa summarum, ganske snilt vær. Det betyr først og fremst lite motvind. Og lite skybrudd.

I tillegg så vi så ikke så mye som en mygg, eller en knott. Kun en og annen søt liten klegg som var lett å vifte bort, ville komme å hilse på. Det hjalp selvfølgelig på.

Noen legger ut på tur med såkalt følgebil. En som kan komme til unnsetning når regnet setter inn, tidsplanen ryker, trøttheten blir overveldende. En som kan styre logistikken. Ei jukseetappe eller flere.
Tja, sier nå jeg.
Jeg velger likevel å ikke si noe galt om det, for det kan være mange grunner til at man går for halvgarderinger. Selv tror jeg neppe jeg ville satt mine ben i en følgebil før det var helt katastrofe.
Man skal ikke få noe gratis her i sykkellivet, men så er belønningen også stor.
Å ha med seg venner som velger å følge turen i motorisert farkost på to eller fire hjul, må derimot være lov.


Richie the Cat's sykkeltur 2016 er over. Det er på tide å avslutte med noen takk. Til min kjære der hjemme, for all støtte, godhet og overbærenhet, og for at hun holder ut med denne sære mannen som triller rundt og "samler" på kommuner.
Til Knut Hansvold i NordNorsk Reiseliv AS for hjelpen med å åpne dørene til sykkelverdenen oppe i Troms. Til Jon O. for sykkelkofferten, til Yrjan Aleksander for kjøringa en grytidlig morgen. Til Dagfinn på Dyrstad på Rolla for befraktningen. Til lufthavnvakta på Evenes for trygg oppbevaring av sykkelkoffertene. Til Intersport på Finnsnes for rask og gratis doktorering av en subbete forbrems. Til alle blide og hyggelige menneskene vi møtte på vår vei. Til alle bilistene som uten unntak viste hensyn. Til de sporty og positive folka som drev overnattingsstedene på vår vei.
Og sist, men ikke minst: Til Erling K Nilsen, min sykkelkompis, som har gjort turen utrolig mye hyggeligere med sitt nærvær. Bedre følge går det ikke an å få. Takk Erling!

Det har vært en fest. Og en god fest følges som kjent veldig ofte av et nachspiel. Dermed er det ikke utelukket at det kommer enda et innlegg på denne siden, en siste god krampetrekning utpå sommeren, før the Cat går i dvale, i hvert fall til neste sommer.

Du vet sikkert at jeg også setter utrolig stor pris på at du har lest og fulgt denne svært komprimerte bloggen. Den har hatt flere hits enn noen gang, takket være DEG. Du har gitt meg motivasjon til å skrive hver dag, selv når ettermiddagene og kveldene har lokket med tilbud om et "tomt hode" etter de fysiske utskeielsene. 


Akkurat i dag er det en selvfølge at det blir ny tur i 2017. Hvilket fylke som får søkelyset på seg, er en godt bevart hemmelighet. Følg med.
Og igjen: Tusen takk for nå!


Med sykkelhilsen,

Richard Wiik

PS: Jeg lar Erling usensurert få komme med sin egen lille oppsummering helt på tampen:

Så var turen over for denne gang. En siste etappe på drøye 126 km og et fly å rekke.
Jeg fortsetter denne epistelen i andre enden, den riktige, nemlig starten.
Jeg ble glad over å bli spurt igjen om å bli med i år. I fjor hadde jeg min første
ordentlige flerdagers sykkeltur, og knærne mine tålte ikke helt belastningen. At korsbåndet på samme kne jeg slet med, røk en måned etter turen, var i følge legene tilfeldig.
Uansett kom årets tur på et gunstig tidspunkt. Jeg har fått trent opp kneet, men har noen måneder igjen til det er i orden til fotball og lignende.
Som forberedelse klarte jeg denne gangen å få meg hele tre lengre turer på sykkel, mot to i fjor.
Og dermed skulle jeg jo være godt forberedt....

Å være på tur med Richie the Cat er rimelig enkelt og problemfritt. Han har kontroll på det meste, men har samtidig en avslappet stil og det er lite bekymringer. Målet mitt var å klare å fullføre alle etappene på sykkel og ikke sinke ham FOR mye. For Richie er sprek og har syklet litt fra før.
Målet ble nådd, og selv om melkesyren kjentes godt siste dagen, og det var noen tøffe perioder, så var vi heldige med sol, vær og vind. Høydepunktet ble Senja og Gryllefjord. Havet var som et akvarium og det bugnet av fisk. Hvite strender, grønt og lyseblått vann, høye mektige fjell rundt og utover fjorden kunne man se det som minnet om sørlandske øyer og svaberg.
Jeg lurer på om dette er det aller største paradis jeg har sett, inkludert Tobago m.m.  Jeg snakker spesielt om Hamn i Senja. Dagen i Gryllefjord var magisk, eksotisk, og jeg vil minnes den resten av livet.

Opplevelser er sterkest i øyeblikket og best når de deles med noen. Nå har vi noen minner sammen, Richie og jeg, og jeg håper det blir flere. Så til slutten: Da vi dro fra Bardufoss var det regn, det blåste opp og vinden kom rett imot oss. Det var det eneste øyeblikket jeg opplevde the Cat en smule ute av sitt gode humør. "Dette blir tøft" gryntet han og det ble utvekslet få ord de neste kilometerne. Men livet på sykkelsetet hadde ikke vært så bra, om det ikke var for kontrastene. For da vi kom til Bjerkvik gav vinden seg, sola kom og et fantastisk landskap åpenbarte seg igjen. Dette blandet med melkesyre og mye latter og samtaler på trøndersk, vestlandsk og elendig nordnorsk dialekt gjorde også "hjemturen" fin!
Og formen, jo den er ikke så verst, har syklet meg i bedre form, men de gamle er fortsatt eldst!
Takk for turen min gode venn, Richard!






2. juli 2016

Ringen sluttet

Om det ikke akkurat var "da klokka klang, så fort vi sprang", så var det i hvert fall to gjester på Bardufoss hotell som våknet til doble mobil-alarmer og spratt ukristelig tidlig opp i morges. Til ferietid å være.
Til gjengjeld var vi akkurat passe uthvilt. Vi hadde like godt sovna midt i en helt brukbar film på tv etter all proseccoen (en halv flaske på deling). Man kunne av det for eksempel avlede at en viss sykkelkompis var "utslitt", han hadde tross alt også hatt en lang power nap mens bloggen ble skrevet i går aftes?
Men det sier jeg selvsagt på spøk. I hvert fall med en god porsjon overdrivelse, for jammen har han holdt godt følge hele veien. Respect!
- Jeg er ikke vant til dette her, sa han dog muntert utpå kveldinga. Jeg er vant til 2 x 45 og en banan i midten!
Som man skjønner, han driver mest med fotball, den gutten. Slik må det jo være når man snakker om "banan i midten" ?

Vel, vi vil i hvert fall rette en takk til Stine Nordgård og vertskapet på koselige Bardufoss hotell. Hos dere er det godt å være,  og man har alt av fasiliteter rundt seg. Fortsatt riktig god sommer til dere!

Vi hadde ikke mer enn trillet ut av sentrum av Bardufoss, som ikke en gang ligger i Bardu kommune, men i Målselv, før regnet kom, og the Cat så seg nødt til å foreslå (les: insistere på) full stans og ny omkledning. Det var ikke noen vits i å på nytt ende opp som to drukna katter, vi hadde turen gjennom Kvæfjord friskt i minne. Og slik ble det.

Som om han der oppe plutselig så i nåde til oss, gikk det imidlertid ikke mer enn ei drøy mil før han stengte igjen krana, og det ble en ny stopp for å "slip into something more comfortable".
Til gjengjeld kom vinden rekende, syklistens beste venn og verste fiende. Akkurat i dag var det dessverre det siste som var tilfelle. Når man sykler sørover, og vinden kommer frisk nordover, er man, som man forstår, på god vei til å bli uvenner. Med vinden altså. Vi så for oss 13 virkelig seige mil, og slik ble det.
Nesten da. Det ble noen mil der selv the Cat syntes det hele bar mer preg av masochisme enn livsnytelse, og da er det jo noe gærn't.
Noen av stigningene var dessuten riktig svette, blant annet opp på fjellet mellom Lavangen og Gratangen. Til gjengjeld fikk vi, vel oppe, en bonusstopp på Lapphaugen turiststasjon ved foten av mektige Spanstinden, og belønningen var stor i form av spektakulær utsikt og, etter hvert, saftige nedoverbakker.

Nøyaktig klokka 13 trillet vi inn i Nordland fylke, representert ved Narvik kommune. Sykkelturens aller siste lunsj ble inntatt ved strandkanten i vakre Bjerkvik innerst i Herjangsfjorden. Et virkelig flott sted, Bjerkvik.

Vi fikk så mye ny energi av  den pausen, at de siste 5 mila nærmest gikk av seg selv, (det var kanskje en ørliten overdrivelse) til tross for en ny stigning opp mot Veggfjellet. Navnet gjorde at vi selvsagt fryktet det verste der, men egentlig var 'veggen" ganske snill, og vi følte et øyeblikk på toppen der at uansett hva naturen skulle slenge mot oss av bakker, så skulle vi klare det.

Gjennom Evenes kommune lå vi tungt i bukken og tok ut det siste, vel vitende om at det snart var snipp snapp snute, og at vemod,  mer enn sigenhet, kunne true med å komme og ta oss.
Vi klikka ut av pedalene for siste gang litt over klokka 16, og siden SAS ikke hentet oss før 17.50, hadde vi god tid til å lete opp sykkelkoffertene, demontere Kate og Jack , og smelle igjen koffertlokket med et stort takk for en fin tur. Våre to følgesvenner er fortsatt verdens beste, nok en gang har de bydd på lite tull og tøys.

Dermed er snart siste ord skrevet for denne gang, men som vanlig blir det en liten betraktende oppsummering i morgen kveld, i form av en såkalt epilog. Hvem vet, kanskje det også dukker opp noen få bevingede ord fra min sykkelvenn Erling?

I skrivende stund er vi vel tilbake i Oslo.
For the Cat sin del, heldig som han er, betyr det traktering med indrefilet av aller fineste konemor, og lørdagskveld med et glass rødt i glasset godt parkert i godstolen.

Oppsummeringen kommer i morgen!


Hyggelige Bardufoss hotell-midt på "stripa"


Ingenting å si på utsikten i Bardufoss


Erling på vei til fjells


Sommer i høyden i Nord-Norge


På vei ned mot havet igjen


Gratangen der nede er god å hvile øynene på


Utsikten fra idylliske Bjerkvik. Helt riktig sted å spise lunsj





1. juli 2016

Berlinerbollen som uteble

Vi er trygt, og nesten foruroligende lite slitne, ankommet Bardufoss, der vi har sjekket inn på "stadens finaste hotell", som vakreste Melissa Horn synger om i en viss sang (som noen kjenner bedre til enn andre) 
Det er riktignok ikke akkurat flust av hoteller her på stedet, men vi er i hvert fall blitt tatt imot med masse smil og varme på Bardufoss hotell. Akkurat som man ønsker seg.

De siste to dagene har vi syklet gjennom kommunene Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken og Målselv. Og er i ferd med å sykle oss i god sommerform, skal man tro sin sykkelmakker. 

Denne bloggen har dessuten tatt helt av de siste dagene når det gjelder treff, takk for at du leser og deler!

Det eneste som er tungt her opp i nord, er faktisk å gå å legge seg. Den der selvdisiplinen, altså. Best som du nyter de såkalt lange, lyse sommernetter på et sted du trives å være, kommer den og egler seg innpå deg. Den er tøff å forholde seg til. Men sånn er det når man har en viss agenda og et visst regime man må spille på lag med. Det er planleggingens bakside, om man vil. 
Nå skal vi sykle den siste, lange etappe i morgen, men noe i the Cat,(og kanskje også i hans sykkelvenn?) vil jo egentlig gjerne bare fortsette hele sommeren. Det skjønner man jo at ikke går, det får være grenser på frihet, og det er ikke sikkert det hadde vært gøy engang. 

Tusen takk til Reidun Flakstad og vertskap på Kaikanten i Gryllefjord. Vi hadde et supert opphold hos dere som virkelig hjalp oss å lade batteriene på kort tid. Kaikanten betyr fred og ro (og litt people spotting når ferga kommer og går fra Andøya to ganger om dagen)i vakre maritime omgivelser, og med flotte fiskemuligheter i området.  
God sommer til dere!

Noe av det første man gjør når man forlater Gryllefjord, er å forsere den 1 kilometer lange Ballesvikskaret-tunnelen. Den kilometeren går i oppoverbakke, men tunnel-navnet er så hysterisk morsomt en fredags morgen, at det hele går som en lek.
Det går i det hele tatt som en lek hele veien tilbake over Norges nest største øy, eventyrøya Senja, over Senjafjellet, med sin delvis dårlige veibane, og helt til Finnsnes. Frem og tilbake like langt.

Etter en god brødmatlunsj med medbrakt pålegg og kaffe under såkalt skiftende skydekke (vi har igjen vært  forskånet for både regn og motvind, takk og lov), var det bare å "peise på", som de stadig sier her oppe.

Først da vi på nytt ankom Sørreisa, og fikk lagt igjen penger for fire verdiløse Flaxlodd og to is på Coop'en, begynte vi på upløyd vei, for å si det slik. De siste mila til Bardufoss gikk helt smooth.
Det innebar også en koselig rast med innlagt tjuvfiske for herr Erlings del i det store Andsvatnet. (Det skal riktignok tilføyes at det dreide seg om 20 resultatløse kast og en kasse på rasteplassen som var tom for registreringskort.)
Men en fin liten ettermiddagsstund ble det, man kan jo ikke BARE drive og sykle rundt.

Nå er det prosecco-tid, all den tid Polet ikke stengte før halv fem, og muligheten dermed åpenbarte seg. Det har drøyd med den proseccoen, vi vet. Men nå var stunden kommet.
Og da hører selvsagt en berlinerbolle med. Den måtte vi imidlertid se langt etter. Kassadamen på matbutikken kunne uten å nøle, og med et skjelmsk smil om munnen, forsikre oss om at å få tak slike avanserte bakervarer i Bardufoss, det kunne vi bare glemme. Og etter en fortvilet rekognosering gjennom hele sentrum, kunne vi konstatere at hun selvsagt hadde helt rett.

Dermed er det Thai-restauranten, og etablissementet med det internasjonale navnet Arctic Club discotheque, rett over gata, som er det nærmeste trekkplasteret. Enn skjønt, vi stiller et aldri så lite spørsmålstegn ved det sistnevnte.

The Cat har nemlig spart det beste til slutt. Alt etter som man ser det, selvsagt. I morgen sykler vi turens siste og klart lengste etappe, 13 mil langs trafikkerte E6 ned til Evenes...
I tillegg har vi et fly å rekke, på en rimelig tight schedule.

Da spørs det om lokal dancing er den beste oppladning, gitt.

Vi snakkes i morgen!


Velkommen inn i Ballesvikskaret

Hamn. Kaller seg et av Norges fineste steder. Skjønner hvorfor

Erling klamrer seg fast i Torsken

Senja-naturen er vakker også "inland"

Gisundbrua leverer postkort også på tilbaketuren
Mellom bakkar og berg før Bardufoss

En "hemmelig" stund ved Andsvatnet

Kate nyter siste stopp før det er over for i dag

30. juni 2016

I natt kom sola

Det var Erling som sa det. Da vi våknet i morges, altså. Han hadde opplevd at rommet ble varmere og varmere, og hadde derfor slitt litt med nattehvilen, alt mens the Cat sov sin skjønnhetssøvn.
Det gikk imidlertid et lys opp for the Cat da han skjønte hva Erling mente. Plutselig kom han på at han faktisk var i midnattssolens rike, der solen som kjent aldri går ned. Det var altså ikke det at skyene forsvant, liksom, det var det at solen bokstavelig kom, sånn midt på natten.
Og hvilken dag det skulle bli.

Først en stor takk til Karina og hennes vertskap på Finnsnes hotell. "Fullservice" hotell står til sanne, her heter for eksempel restauranten "Grevinnen", og navnet står seg virkelig. Her legger de sin stolthet i skikkelig god lokal mat, og vi syntes det hele var supert. Ishavsrøya på Finnsnes hotell kan dermed anbefales. 
Riktig god sommer til dere!

Etter et kort besøk hos Intersport Finnsnes, der Jacks frøken Avid Elixir 5 forbrems ble tatt med på bakrommet for litt kos og stryk, var vi snart av gårde. Det gikk riktig så fint, damen ville så visst ikke lenger skrubbe, og dermed gikk det ikke mange kilometerne etter Gisundbrua over til Senja før the Cat skjønte at dagens bloggrapport kunne komme til å bli skikkelig kvalm.

Ai,ai,ai. Skulle vi få oppleve dette da? Vi var ute på det som "liksom" skulle være den korteste etappen, restitusjonsdagen vår, over vakre, vakre Senja. Vi visste at værmennene bare fire dager tidligere hadde meldt regn. Men jammen hadde de snudd i siste liten. Vi ble møtt med 22 grader, nesten skyfri himmel, og hele 3 sekundmeter vind (hvilket de fleste er klar over at betyr nærmest vindstille.)
Med "et Norge i miniatyr" i kikkerten, var det bare å begynne å tenke på hvordan man skal formidle den ultimate sykkelopplevelsen. Det er vanskelig uten å virke breial.

Jo da, visst skulle vi jobbe oss over Senjafjellet, der snøflakene fortsatt lå i hellingene rett bortenfor oss. Fjell må man ha når man skal snakke om Norge i miniatyr. Men da vi nådde yttersiden av øya etter en bedre lunsj i sola på Senjatrollet familiepark, var det bare å gi seg over.

-Fy FAEN så fint det er, sa følgesvennen ved siden av meg der vi seilte forbi kritthvite strender og smaragdgrønne viker. --Steike hainn tykje...  
Han er ikke akkurat viden kjent for nordnorske kraftuttrykk den blide sørlendingen, men the Cat hadde til gjengjeld allerede mistet munn og mæle. Den eneste tanken som for gjennom hodet hans, var hvorfor man på døde og liv skal ferdes utenlands når man kan bli tilbudt DETTE i eget land.
Vi trillet sakte bortigjønna, som det heter her oppe, det var som å være i Syden, og samtidig sykle ved siden av et akvarium. Lykken var, som the Cat har sagt mange ganger, en landevei.

- Dokker skal ha Velferden, sa vår unge vert Trygve da vi nådde dagens endestasjon, lille Gryllefjord i Ytre Torsken. Det syntes vi hørtes betryggende ut. Velferd er bra.

Dermed er vi godt buksert inne i ei koselig leilighet rett attmed sjøhusene til leie, for anledningen okkupert av særdeles fornøyde svensker.
Kaikanten i Gryllefjord, med egne båter til avbenyttelse for sine gjester, matbutikk vegg i vegg og masse gjestfrihet på lager, er herved et "hemmelig" tips til alle som har en ekte drøm om Nord-Norge.

Det er ikke engang synd å si det, men det er lenge siden vi har hatt det så godt, sånn totalt sett. Det får være så kvalmt det vil. Og det er lenge siden ølen har smakt så godt på kaikanten. Det kan hende det sier noe om hvor lite bortskjemte vi er. Eller noe om hvordan vi faktisk har det. Det er selvsagt det siste som er 
riktig.  Og det har jo en viss sammenheng med at vi faktisk har
sykla hit. 

I skrivende stund er sykkelmakker Erling ute og nyter sitt otium med fiskestanga, mens solen aldri vil gå ned. Han har lovet å traktere the Cat med nyfiskede lekkerbiskener fra havet utpå kvelden, om han skulle være så heldig å få napp. Og det får han stadig vekk, den gutten.

Det blir kanskje ikke så mange ord i dag, ord blir som kjent innimellom fattig, Derfor følger vi en annen vei, den om at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det passer i dag, synes vi.

I morgen venter tøffe 11 mil helt til Bardufoss.
Vil verden fortsatt se like lys ut? Kanskje ikke?
Heng med! 



Finnsnes hotell. Solid base ved "porten til Senja".

Finnsnes byr på idyll

Toppen av Gisundbrua. Vi aner hva vi har i vente

Vakre vakre Nord-Norge

The Cat høyt til fjells på Senja

Erling skjønner hva sykkellivet handler om

Rett og slett breathtaking, som de ville sagt på engelsk


På besøk hos Senjatrollet

Fantastiske Hamn gamle handelssted påkalte fotobehov

I Nord-Norge sier man det som kjent akkurat som det er

Gryllefjord. Helt magisk

Da blir Erling SÅ glad



29. juni 2016

Ja, den fisken

Mens noen kan ligge og nyte sommeren på balkongen HELE dagen (kremt), må andre slite seg gjennom et kjølig nordnordsk fjordlandskap der tåka ligger tjukk og lavt, og der regnet nekter å slippe taket.
Høhø. Vi ville uansett ikke byttet med noen, for vi er midt i eventyret.

I dag har vi syklet usle 9,4 mil gjennom kommunene Ibestad, Salangen, Dyrøy, Sørreisa og Lenvik, og jammen har vi nytt hver meter av vegen igjen, og jammen er vi helt etter rundetid, for å bruke skøytespråket.

Vel ankommet Finnsnes er vi, forøvrig den tredje største byen i Troms fylke (det finnes bare tre). Her er vi blitt tatt supergodt imot på Finnsnes hotell, lett å finne og et selvskrevet førstevalg her ved "porten" til Senja. 

Først en stor takk til Astrid Beer-Sist og hennes "Oase" på Dyrstad på Rolla, fantastisk fine sjøhus burde gi dere mange besøk i sommer!

Takk også til han Dagfinn, naboen må vite, som etter et langt liv på sjøen plutselig fremsto som the Cat's redningsmann denne morgenen, ved å buksere de langveisfarende syklister trygt gjennom den fire kilometer lange Ibestad-tunnelen i bil. Bussen som i teorien skulle forestå oppdraget,hadde nærmest tatt sommerferie, og gikk type to ganger om dagen. 

Jack (sykkelen, om du husker) har vært litt smågretten  i forhjulene fra dag én. Det skal innrømmes altså, og det talte til Erlings disfavør. Frøken Avid Elixir 5 har nemlig nærmest nektet å tilpasse seg som ønsket (skivebremsen, om du husker), og the Cat besluttet derfor vel ute av tunnelen å midlertidig fristille damen fra oppdraget. Nå lurer du sikkert på hvorfor en skivebrems omtales i hunkjønns form, men det får forbli en godt bevart hemmelighet. I alle fall ble bremsekalipperen fjernet og hengt opp i vaieren, herr Erling ble strengt formant om å holde seg langt unna venstre bremsehendel, og ditto myndig gjort oppmerksom på at han heretter var oppsatt med halvert bremseeffekt. Lettere foruroliget tenkte vel Erling i sitt stille sinn at det nå snart er ingenting som overrasker fra denne "katten." 

Vi befant oss på Andørja, den andre av de to hovedøyene i Ibestad kommune. Her syklet vi altså langs den tåketunge sjøen på smal, regnvåt asfalt, det var knapt en bil å se, og lukta av tørrfisk rev stadig i nesa. Tørrfisk, gitt. Det var godt å være syklist.

Ja, den fisken.

Det var morgenstund med gull i munn, for å bruke en noe sær parallell.

Andørja er ellers såvidt spesiell at vi snakker om Nord-Europas mest fjellrike øy, her finnes hele 11 topper over 1000 meter. Heldigvis, må man kunne si, bød veien langs vannet på få utfordringer rent høydemessig. Det vi så, og som samtidig gjorde oss litt triste, var en del hus med betydelig oppussingsbehov, for å si det forsiktig. Dette er ikke noe unikt for Ibestad, folketallet i en del av kommunene i Midt-Troms er halvert de siste 50 åra... 

Vi nådde Mjøsundet, som markerer overgangen til Salangen kommune, og fikk oss litt av en naturopplevelse på brua.
For å si det som det er: Det kokte småsei. Ikke vet jeg hva de drev med, men de boltret seg hemningsløst i vannskorpa under oss, en kjempestim som fikk havet til å fråde, og alskens sjøfugl til å fråtse i en gedigen mat-bonanza. Det var ganske spektakulært. 

Ja, den fisken.

Salangen bød på flott, variert natur fra fjord til fjell, men så var det dette hersens småregnet da, som tvang oss til å forbli innpakket i regnmundur. 
Vi befant oss i indre Midt-Troms, og fra kommunens navle Sjøvegan går det såkalt "snøggbåt" til Harstad, men i Sjøvegan var vi ikke innom. Vi fortsatte ufortrødent inn i lille Dyrøy kommune, som på nittitallet kunne skilte med et av landets beste volleyball-lag, Brøstadbotn. Noen husker kanskje navnet. Om det sier mest om volleyballens totalkvalitet, eller om lokal lidenskap, skal vi la ligge.

Etter hvert kom vi inn i Sørreisa kommune, og det ble noen deilige, jomfruelige mil i svak nedoverbakke før vi ankom kommunesenteret med samme navn. 

Noen kilometer før sentrum passerte vi ei lita bru over elva, og fikk se sjøørreten, på lokalspråket kalt byrting, kaste seg i vannskorpa.

Ja, den fisken.

På Coop'en ble det en pitstop og en is, men mest la vi merke til at de lokket med overskriften Jesus elsker deg på oppslagstavla.
Menigheten lovet "mye glad sang og musikk til Herren, Jesu lov og pris". 
Selv var vi imidlertid mest interessert i å komme oss fram til Finnsnes, til tross for hyggelige pensjonister som mer enn gjerne ville slå av en prat. 

Omsider hadde det tørket opp såpass at regntøyet kunne permitteres. De siste 18 kilometerne til Finnsnes ble forsert med en viss "hjemlengsel" av the Cat, noe som innebar at herr Erling virkelig fikk smake på hva det vil si å prøve å "holde bakhjulet".

På Finnsnes venter nå en viss utforsking på de ikke så veldig slitne syklistene. Koselige Finnsnes hotell sørger for en naturlig forankring og en bedre middag to go. 

I morgen venter etter sigende et Norge i miniatyr, vakre Senja, og den populære "utposten" Gryllefjord, der vi skal innta Kaikanten. Og jammen er det meldt sol i anledning dagen.

Hvordan det hele oppleves kan du lese om i morgen! 


Koseligste Astrids Oase

Utsikt over Lavangen en tidlig morgen

Mjøsundet i sikte

Det koker av fisk!

Kate der Skøelva snart møter Reisafjorden

Straks hjemme for i dag